Tung tids tale

(Jeg skrev denne i går kveld, uten å publisere den med en gang. Skulle jeg skrevet noe i dag, ville jeg kunnet kalle det "Enda tyngre tids tale", etter de grusomhetene vi har fått høre om i dag. Allikevel: )

Jeg merker at rettsaken som pågår nå preger meg. Den preger meg ganske mye, faktisk. Selv om jeg ikke er, eller var, direkte berørt av 22.juli, så merker jeg at jeg er litt tung om dagen. Jeg har ikke tankene helt med meg på jobb, jeg leser referatene fra det som blir sagt i rettsalen, skrur opp lyden litt ekstra på nyhetssendinger og tenker at dette må jeg prøve å forstå. Hvor er logikken? (For den må vel finnes, ikke sant?!) Hvordan er noe så grusomt mulig? Samtidig tenker jeg også at når jeg blir sliten og trist av dette, hva med dem som er midt oppi det og som er mest berørt? Når mine tanker stadig er på vandring, hva da med deres? Og når ikke jeg får gjort så mye annet enn å tenke, føler jeg behov for i det minste å få sendt noen inntrykk ut i det offentlige rom. Det åpne, offentlige, demokratiske rom, som har blitt så tydelig viktig i det siste. Selv om det rommet nå også er på bristepunktet når det gjelder denne saken, og selv om jeg verken er reporter, psykolog, jussekspert eller noe som helst annet.

«Det heiter ikkje eg – no lenger. Heretter heiter det: vi» skriver Halldis Moren Vesaas, mens det er krig i Norge. Krig på ordentlig, altså: verdenskrig nummer to. Og nettopp ordet «vi» har jeg tenkt en del på i det siste. I sine forklaringer har gjerningsmannen stadig snakket om «vi». «Vi» er under angrep, «vi» må beskytte oss, «vi» er urbefolkningen (!!) som er i ferd med å utryddes, «vi» er utsatt for et diktatur forkledd som et demokrati og så videre, og så videre. Hvilke «vi» er det han snakker om?! Når ordet «vi» brukes slik, kjenner jeg at hårene reiser seg i nakken og det knyter seg i magen min. Først og fremst fordi mannen snakker som om han snakker på vegne av innbyggerne i Norge, men JEG er IKKE del av det «VI», selv om jeg er både norsk og har blondt hår og blå øyne (som jeg lett kan se for meg er en fordel i hans type verden)! Men også fordi jeg vet at han ikke er alene om disse tankene, og fordi det er mulig at andre kan tro på denne galmannsretorikken han til de grader får spre om dagen.

Ordet «vi» er så kraftig fordi det viser til et fellesskap. Det innebærer at noen hører sammen, mens andre står utenfor. Vi og dere! Men jeg (og de aller fleste med meg) nekter jo å være med i ABBs versjon av «vi». Derfor knyter det seg i magen min, og derfor blir jeg forbannet og fornærmet over at han våger å tro at jeg trengs å reddes fordi jeg ikke vet bedre, og fordi «vi» står i fare for å bli overtatt av en eller annen makt, helst muslimsk. Samfunnet «vi» vil ha, er milevis unna det samfunnet vi vil ha.

Samtidig er vi et ekstremt positivt og viktig, ja, nesten helbredende ord i sammenhenger som denne. Trygghet, fellesskap og kjærlighet er jo noen av de sterkeste, mellommenneskelige holdepunkter vi har i, for eksempel, krisetider. «Det heiter ikkje eg – no lenger.» Når noe forferdelig skjer, så vil vi jo gjerne være sammen. Med våre nærmeste. Familie. Venner. Og det er jo også sånn at vi vil høre til også når det ikke er krise. Når det bare er hverdager, striskjorter og havrelefser og alt det der. Vi vil alle være en del av et fellesskap og føle at vi betyr noe i det, at vi har en stemme og noe å bidra med. Og vi vil leve i fred og fordragelighet. En tanke som kanskje først og fremst er egoistisk, fordi når vi har det bra, så har jeg det bra også. Det er i alle fall min bestemte tro og mening.

Selv om jeg ikke er direkte berørt av 22. juli, så har det gjort noe med meg og tankesettet mitt. Det har forsterket ønsket om å leve et godt liv sammen med de rundt meg, og kanskje gjort meg litt mer oppmerksom på hverdags-skattene. Jeg kryper ekstra tett inntil kjæresten min om kvelden, jeg ønsker å være enda nærmere barna mine (både i bokstavelig og overført betydning), jeg vil bruke mer tid på familie og venner og de tingene som virkelig betyr noe her i livet. Jeg vil og skal tilhøre vi som lever, har det godt og tar vare på hverandre, ikke «vi» som konspirerer, frykter og hater!

TUNG TIDS TALE
av Haldis Moren Vesaas

Det heiter ikkje eg – no lenger.
Heretter heiter det: vi.
Eig du lykka, så er ho ikkje lenger berre di.
Alt det som bror din kan ta imot
av lykka di, må du gi.

Alt du kan løfte at børa til bror din.
må du ta på deg.
det er mange ikring deg som frys,
ver du eit bål, strål varme i frå deg!

Hender finn hender, herd stør herd,
barm slår varmt imot barm.
Det hjelper da nokre få forfrosne at du er varm.