Magisk drikk, anyone?

Når jeg kommer hjem fra jobb etter å ha henta en 1 ½-åring og en 4-åring, og skal lage middag, da blir det ofte kaos! Skikkelig kaos. Mang en gang har jeg stått med en liten tass hengende i det ene beinet og ei grinete tulle i det andre, mens jeg har prøvd å sørge for at kotelettene ikke blir helt kullifiserte. Da gjelder det å ha noen avledningstriks i ermet. Lillemann kan jeg ofte mute med en skål med mais, mens tullemor ikke er like enkel. Men her om dagen fant vi på noe lurt. Tulla stod på en krakk ved siden av meg, mens jeg kokkelerte, og hun hadde et lite plastbeger i hånda si. Plutselig fant vi på at det var en magisk drikk i det begeret. ”Nå skal du få smake, mamma,” sa hun. ”Hva skjer når jeg drikker av den magiske drikken da?” spurte jeg, og fikk til svar at da ville jeg kunne snakke et annet språk! Juliane har nemlig i det siste, blitt veldig opptatt av at ikke alle snakker samme språk. Så jeg drakk og snakket og drakk og snakket, og rakk å komme meg gjennom både engelsk, tysk, fransk, svensk, dansk, thai OG kinesisk før gulrøttene var ferdigkokte. Tulla ble selvfølgelig mektig imponert over sin mor, og har fremdeles beholdt troen på at mamma kan og vet alt her i verden. (Selv om jeg innrømmer at jeg måtte improvisere bitte-bittelitt når det kom til thai og kinesisk.)

Tenk om vi hadde hatt tilgang til sånne magiske drikker på ordentlig! Da hadde begrepet ”kunnskapstørst” fått en helt ny betydning: ”Å, jeg er så kunnskapstørst i dag. Lurer på om jeg skal ta den drikken som er for algoritmer eller den for romforskere… Eller hva med nynorske verb eller novelleanalyser?! Jeg får se hva jeg finner i kjøleskapet.”  

Dessverre (eller heldigvis!) er det ikke sånn det er i den virkelige verden. Det har jeg måttet innse mang en gang. I den virkelige verden må man, hvis man vil lære seg noe, bestemme seg for det, gjøre en innsats og øve og øve og øve. Det er som oftest lite vi får gratis når det gjelder å tilegne seg nye ferdigheter og kunnskaper. Det ser vi daglig, vi som jobber i skolen. Å lære seg noe, å tilegne seg kunnskap, krever en viss innsats. Og det krever at du tør å prøve og å øve og å teste ut det du har lært. Forfattere og kunstnere har sagt at for å lykkes med det man driver med må man ha 10% inspirasjon/ talent og 90% arbeidsinnsats. Det tror jeg er en ratio som kan passe mange av oss. Vi må kanskje ha en viss motivasjon/ inspirasjon/ talent for å starte et læringsarbeid, men til syvende og sist så er det arbeidsinnsatsen min, og det jeg legger ned av jobb, som betyr noe i forhold til hva jeg får til og hvor mye jeg utvikler meg. Og så er det jo så mye mer morsomt og tilfredsstillende å få til noe når man har jobbet for det! (Det blir som en time på trening. Det er ikke alltid like gøy underveis, men du så deilig når man er ferdig og har gjort det.)

Dagens konklusjon er derfor: Magiske drikker er supre som avledningsmanøvre når mor vil lage middag en mandagsettermiddag, men det er den virkelige kunnskapstørsten (den som inneholder øving og prøving) som gir best resultat! Den tanken skal jeg prøve å bli flinkere til å ha med meg når jeg blir altfor utålmodig og vil lære alt på en og samme gang.

Carrie Bradshaw og jeg!

Så sitter jeg her med kaffe i koppen og fingrene på tastaturet, og føler meg litt som Carrie Bradshaw i "Sex og singelliv" (Hvis noen fremdeles husker den TV-serien). Ja, rent bortsett fra det med "sex og singelliv". Og sett bort i fra at jeg sitter i Torsnes, og ikke på Manhattan. Og sett bort i fra at jeg ikke har vært ute og tatt meg en Cosmopolitan, men snarere har kommet inn svett og sliten etter å ha lekt med ungene i snøen... OK, så var kanskje ikke likheten så stor allikevel. Bortsett fra lysten (som både Carrie og jeg har) til å bruke pc'en og tastaturet til å skrive ned tanker og meninger om stort og smått. Og tanken på å kunne publisere disse meningene. Carrie som journalist, jeg som blogger.

I norskklassen min har vi startet opp med blogging; "fagblogging". Hver elev har opprettet sin egen fagblogg i norsk. I disse bloggene kan elevene skrive innlegg relatert til norskfaget på eget initiativ, eller de vil få skriveoppgaver av oss lærere. Bloggingen har vi startet med av flere ulike årsaker. En årsak er at digitale ferdigheter er grunnleggende ferdigheter, ikke bare i norskfaget, men i alle fag. En annen, og kanskje enda viktigere årsak er at jeg har lyst til å la elevene skrive mye. Jeg tror, som mange andre, at jo mer man skriver, jo bedre blir man. I tillegg tror jeg at tekster kan bli enda bedre når man vet man skal publisere dem.

Elever har som regel arbeidsbøker der de skriver inn svar på oppgaver og spørsmål. På et kurs jeg var en gang, kalte kursholderen elevenes arbeidsbøker for "De hemmelige bøkene". Han mente at i disse arbeidsbøkene kunne eleven ofte skrive hva som helst, fordi det sjelden var noen som leste i dem allikevel. Å blogge tekstene sine er en helt annen sak. Jeg vet ikke om mine elever har, eller har hatt, slike "hemmelige" bøker, men det er nok for mange uansett et kvantesprang å gå fra å ha max en leser (læreren) til å ha (potensielt) millioner av lesere. Å blogge er å legge ut tekstene sine i full offentlighet. Det kan gjøre en sårbar, men det kan også skjerpe en til å skrive enda bedre tekster.

Når jeg nå ber elevene mine blogge, så tenker jeg at jeg ikke kan være noe dårligere. Jeg må jo også finne ut hvordan det føles å legge ut tekstene sine i all offentlighet, og få (potensielt) millioner av lesere. Og jeg må si at foreløpig, hvis man vet at for eksempel kronprinsen (potensielt) kan sitte på en søndagsettermiddag og lese nettopp det jeg har skrevet, så gjør det at det hele blir både mer interessant, spennende og skjerpende. (Og jeg gjør det nok igjen!)

Velkommen!

Velkommen til min frøkenblogg! Hvis du slår opp i en ordbok vil du få disse opplysningene om ordet "frøken":

f.subst. m/f frøken ( frøkna / frøknen - frøkner - frøknene) ['fɾøːkən]

1 ugift kvinne

2 ung kvinne, jente

3 lærerinne, kvinnelig klassestyrer

Når jeg kaller bloggen min for Frøkenbloggen så er det (heldigvis) ikke  på grunn av definisjon nummer 1. For selv om jeg ikke er gift, så har jeg både samboer og to små barn. Det er heller ikke (heldigvis/ uheldigvis) fordi jeg er en ung jente. Jeg er født i 1979, og kan vel verken kalle meg spesielt ung eller gammel. Nei, navnet Frøkenbloggen er snarere et resultat av at jeg jobber som lærer på Frederik II videregående skole i Fredrikstad. Jeg underviser i fagene norsk og engelsk. Selv om jeg synes at det å kalle en kvinnelig lærer for "frøken", både er gammeldags og utdatert, så passer det liksom til denne bloggen allikevel. I bloggen min har jeg nemlig lyst til å skrive litt om skole og ungdom og utdanning og bøker og livet og sånn.  (Og for at det skal være helt klart: Det jeg skriver om, skriver jeg på egne vegne og uten å representere jobben min eller noen andre.)