Magisk drikk, anyone?

Når jeg kommer hjem fra jobb etter å ha henta en 1 ½-åring og en 4-åring, og skal lage middag, da blir det ofte kaos! Skikkelig kaos. Mang en gang har jeg stått med en liten tass hengende i det ene beinet og ei grinete tulle i det andre, mens jeg har prøvd å sørge for at kotelettene ikke blir helt kullifiserte. Da gjelder det å ha noen avledningstriks i ermet. Lillemann kan jeg ofte mute med en skål med mais, mens tullemor ikke er like enkel. Men her om dagen fant vi på noe lurt. Tulla stod på en krakk ved siden av meg, mens jeg kokkelerte, og hun hadde et lite plastbeger i hånda si. Plutselig fant vi på at det var en magisk drikk i det begeret. ”Nå skal du få smake, mamma,” sa hun. ”Hva skjer når jeg drikker av den magiske drikken da?” spurte jeg, og fikk til svar at da ville jeg kunne snakke et annet språk! Juliane har nemlig i det siste, blitt veldig opptatt av at ikke alle snakker samme språk. Så jeg drakk og snakket og drakk og snakket, og rakk å komme meg gjennom både engelsk, tysk, fransk, svensk, dansk, thai OG kinesisk før gulrøttene var ferdigkokte. Tulla ble selvfølgelig mektig imponert over sin mor, og har fremdeles beholdt troen på at mamma kan og vet alt her i verden. (Selv om jeg innrømmer at jeg måtte improvisere bitte-bittelitt når det kom til thai og kinesisk.)

Tenk om vi hadde hatt tilgang til sånne magiske drikker på ordentlig! Da hadde begrepet ”kunnskapstørst” fått en helt ny betydning: ”Å, jeg er så kunnskapstørst i dag. Lurer på om jeg skal ta den drikken som er for algoritmer eller den for romforskere… Eller hva med nynorske verb eller novelleanalyser?! Jeg får se hva jeg finner i kjøleskapet.”  

Dessverre (eller heldigvis!) er det ikke sånn det er i den virkelige verden. Det har jeg måttet innse mang en gang. I den virkelige verden må man, hvis man vil lære seg noe, bestemme seg for det, gjøre en innsats og øve og øve og øve. Det er som oftest lite vi får gratis når det gjelder å tilegne seg nye ferdigheter og kunnskaper. Det ser vi daglig, vi som jobber i skolen. Å lære seg noe, å tilegne seg kunnskap, krever en viss innsats. Og det krever at du tør å prøve og å øve og å teste ut det du har lært. Forfattere og kunstnere har sagt at for å lykkes med det man driver med må man ha 10% inspirasjon/ talent og 90% arbeidsinnsats. Det tror jeg er en ratio som kan passe mange av oss. Vi må kanskje ha en viss motivasjon/ inspirasjon/ talent for å starte et læringsarbeid, men til syvende og sist så er det arbeidsinnsatsen min, og det jeg legger ned av jobb, som betyr noe i forhold til hva jeg får til og hvor mye jeg utvikler meg. Og så er det jo så mye mer morsomt og tilfredsstillende å få til noe når man har jobbet for det! (Det blir som en time på trening. Det er ikke alltid like gøy underveis, men du så deilig når man er ferdig og har gjort det.)

Dagens konklusjon er derfor: Magiske drikker er supre som avledningsmanøvre når mor vil lage middag en mandagsettermiddag, men det er den virkelige kunnskapstørsten (den som inneholder øving og prøving) som gir best resultat! Den tanken skal jeg prøve å bli flinkere til å ha med meg når jeg blir altfor utålmodig og vil lære alt på en og samme gang.