Carrie Bradshaw og jeg!

Så sitter jeg her med kaffe i koppen og fingrene på tastaturet, og føler meg litt som Carrie Bradshaw i "Sex og singelliv" (Hvis noen fremdeles husker den TV-serien). Ja, rent bortsett fra det med "sex og singelliv". Og sett bort i fra at jeg sitter i Torsnes, og ikke på Manhattan. Og sett bort i fra at jeg ikke har vært ute og tatt meg en Cosmopolitan, men snarere har kommet inn svett og sliten etter å ha lekt med ungene i snøen... OK, så var kanskje ikke likheten så stor allikevel. Bortsett fra lysten (som både Carrie og jeg har) til å bruke pc'en og tastaturet til å skrive ned tanker og meninger om stort og smått. Og tanken på å kunne publisere disse meningene. Carrie som journalist, jeg som blogger.

I norskklassen min har vi startet opp med blogging; "fagblogging". Hver elev har opprettet sin egen fagblogg i norsk. I disse bloggene kan elevene skrive innlegg relatert til norskfaget på eget initiativ, eller de vil få skriveoppgaver av oss lærere. Bloggingen har vi startet med av flere ulike årsaker. En årsak er at digitale ferdigheter er grunnleggende ferdigheter, ikke bare i norskfaget, men i alle fag. En annen, og kanskje enda viktigere årsak er at jeg har lyst til å la elevene skrive mye. Jeg tror, som mange andre, at jo mer man skriver, jo bedre blir man. I tillegg tror jeg at tekster kan bli enda bedre når man vet man skal publisere dem.

Elever har som regel arbeidsbøker der de skriver inn svar på oppgaver og spørsmål. På et kurs jeg var en gang, kalte kursholderen elevenes arbeidsbøker for "De hemmelige bøkene". Han mente at i disse arbeidsbøkene kunne eleven ofte skrive hva som helst, fordi det sjelden var noen som leste i dem allikevel. Å blogge tekstene sine er en helt annen sak. Jeg vet ikke om mine elever har, eller har hatt, slike "hemmelige" bøker, men det er nok for mange uansett et kvantesprang å gå fra å ha max en leser (læreren) til å ha (potensielt) millioner av lesere. Å blogge er å legge ut tekstene sine i full offentlighet. Det kan gjøre en sårbar, men det kan også skjerpe en til å skrive enda bedre tekster.

Når jeg nå ber elevene mine blogge, så tenker jeg at jeg ikke kan være noe dårligere. Jeg må jo også finne ut hvordan det føles å legge ut tekstene sine i all offentlighet, og få (potensielt) millioner av lesere. Og jeg må si at foreløpig, hvis man vet at for eksempel kronprinsen (potensielt) kan sitte på en søndagsettermiddag og lese nettopp det jeg har skrevet, så gjør det at det hele blir både mer interessant, spennende og skjerpende. (Og jeg gjør det nok igjen!)