Blogg om blogg...

Det er ikke så ofte jeg skriver innlegg på denne bloggen (selv om intensjonen egentlig var en annen da jeg startet), men det jeg skriver er jaggu verdt å legge merke til!

Er jeg så selvsikker at jeg klarer å la siste del av den setningen der stå, tro? Jeg kjenner allerede insektsbeina kravle i kroppen og ekorntennene gnage i magen... Apropos insektsbein og ekorntenner: Vi holder på å lese Carl Frode Tillers roman Skråninga i VG 1-klassen min for tiden. En utrolig flott forfattet, fascinerende, foruroligende og forferdelig historie om en ung gutt og hans fortid. Han føler insektsbein kravle i kroppen og ekorntenner gnage i magen hver gang han er redd, og det er ikke sjelden.

I forbindelse med denne romanen har vi starte et lite leseprosjekt OG en norskblogg (se link nederst i denne teksten). Det er den bloggen som liksom er det viktige jeg hadde tenkt å fortelle om i min blogg.

Jeg har skrevet litt om elever og blogging i et tidligere innlegg. Etter mitt syn er det flere grunner til å la elever publisere fagstoff på denne måten. For det første har vi et kompetansemål i læreplanen som sier at elever skal bruke digitale verktøy til presentasjon og publisering av egne tekster. Det gjør vi jo stadig vekk, selv om vi ikke blogger også, men bloggen har i tillegg det aspektet at den kan leses av flere enn læreren. I skolen sliter vi jo litt med å skape reelle lese- og skrivesituasjoner. Vi lar elevene som oftest skrive i "den hemmelige boka", som en foredragsholder på et kurs en gang sa. De aller, aller fleste av tekstene som elever skriver har nemlig ÉN stakkars (kritisk) leser: Læreren! Og når læreren har lest teksten så er den nok, dessverre, ofte ferdig lest.

Legger vi noe ut på nett, derimot, så har vi potensielt hundretusenvis av lesere. Det gjør forhåpentligvis to ting med oss:
1. Vi skjerper oss litt mer enn vi kanskje vanligvis ville gjort.(Selv om ingen er perfekte, så feil kan godt forekomme. Feil-skrekken skal ikke hindre publisering!)
2. Det blir litt artigere å skrive, og litt spennende å gå inn på bloggstatistikken og se hvor mange som har vært innom bloggen i løpet av uka!

Jeg oppfordrer derfor alle som ser dette, om å gå innom www.norskbloggen1stui.blogspot.no. Legg gjerne igjen en positiv kommentar. Du kan også legge deg til som følger, eller legge igjen e-postadressen din, så får du vite når det skjer noe nytt. Vi er helt i startfasen, og har ikke så mange innlegg ennå, faktisk bare to, men det kommer!

Med iPad på hjernen!

Nå for tiden føler jeg at hjernen min er som en kokt iPad. Jeg tenker iPad, drømmer iPad, sloss med iPaden min, får vondt i hodet av iPad, ler med iPaden min, har blitt avhengig av iPad, er lei ordet "iPad", digger min iPad, tester ut iPad, laster ned iPad-apper i stor stil, har iPad-tastatur, iPad-koblinger til prosjektor, skal koble iPad til eple-TV og ikke minst (faktisk først og fremst!): Jeg skal klare å koble undervisningen min til iPaden!

Æ'kke rart det koker over?!

I år er jeg nemlig med i et iPad-prosjekt på Frederik II. To vg1-klasser har fått iPad istedet for pc og bøker(!), og i år skal vi være de heldige prøvekaninene. De som tester ut hvordan en iPad kan brukes i skolesammenheng. For det kan den! Det er jeg helt sikker på. Og jeg gleder meg til skoleåret.

Mulighetene er jo så mange, uendelig mange. Og det er sikkert fallgruvene også. Uendelig mange. For en ting er jo å lære seg å bruke dingsen, det er langt i fra den største utfordringen. Verken for lærere eller elever. Elevene i de to klassene våre har nettopp avsluttet et veldig intensivt to-dagerskurs i hvordan bruke iPaden sin. De har lært om apper og skylagring, de har testet ut og skrevet inn, de har (helt sikkert) funnet seg en mengde spill og vært på Facebook og mye, mye annet som er langt utenfor både fatteevnen og interessefeltet til en stakkars 33-årig lærerhjerne.
Men på dette kurset, som jeg var innom, ble det sagt at elevene var de som kom til å bli ekspertene på iPad, mens vi lærere, som bare "var innom" et par timer i ny og ne, kom til å slite mye mer med å lære oss å bruke pædden. Da ble jeg litt glad når prosjektlederen på skolen vår hvisket til meg: "Men han kjenner tydeligvis ikke oss!"

For jeg har planer om å bli dritgod, beklager ordbruken, på denne iPaden, jeg! Og da mener jeg ikke nødvendigvis at jeg kommer til å kunne alt det tekniske ut og inn, eller at jeg finner ut hvordan man jailbreaker (visstnok ikke å anbefale heller), eller at jeg aldri kommer til å få lyst til å kaste hele greia i gulvet fordi filene jeg lagrer på Connect havner på feil sted. Nei! Men jeg kommer til å bli den av meg og elevene som er ekspert på hvordan det er lurt å bruke iPaden som et LÆRINGSVERKTØY! For læring kommer verken inn med morsmelka eller iPaden. Den må skje oppi hodet til hver enkelt. Og der er vi lærere gode til å gi råd! Dét er tanken jeg føler kan bli litt borte når man fremdeles er i den mer tekniske  brukeropplæringsfasen.

Derfor sier jeg til meg selv: "Stine, din viktigste misjon i vg1-klassen din i år er ikke å konkurrere med elevene i å være mest mulig teknisk. Din jobb er å finne ut hvordan denne lille, rektangulære saken, som tar oss verden rundt på 8 sekunder, best kan fremme LÆRING." For den er virkelig et flott stykke pedagogisk teknologi. Men pedagogisk iPad-bruk kan også, i noen tilfeller, bety å la den ligge i fred og ro på skolepulten...

Tung tids tale

(Jeg skrev denne i går kveld, uten å publisere den med en gang. Skulle jeg skrevet noe i dag, ville jeg kunnet kalle det "Enda tyngre tids tale", etter de grusomhetene vi har fått høre om i dag. Allikevel: )

Jeg merker at rettsaken som pågår nå preger meg. Den preger meg ganske mye, faktisk. Selv om jeg ikke er, eller var, direkte berørt av 22.juli, så merker jeg at jeg er litt tung om dagen. Jeg har ikke tankene helt med meg på jobb, jeg leser referatene fra det som blir sagt i rettsalen, skrur opp lyden litt ekstra på nyhetssendinger og tenker at dette må jeg prøve å forstå. Hvor er logikken? (For den må vel finnes, ikke sant?!) Hvordan er noe så grusomt mulig? Samtidig tenker jeg også at når jeg blir sliten og trist av dette, hva med dem som er midt oppi det og som er mest berørt? Når mine tanker stadig er på vandring, hva da med deres? Og når ikke jeg får gjort så mye annet enn å tenke, føler jeg behov for i det minste å få sendt noen inntrykk ut i det offentlige rom. Det åpne, offentlige, demokratiske rom, som har blitt så tydelig viktig i det siste. Selv om det rommet nå også er på bristepunktet når det gjelder denne saken, og selv om jeg verken er reporter, psykolog, jussekspert eller noe som helst annet.

«Det heiter ikkje eg – no lenger. Heretter heiter det: vi» skriver Halldis Moren Vesaas, mens det er krig i Norge. Krig på ordentlig, altså: verdenskrig nummer to. Og nettopp ordet «vi» har jeg tenkt en del på i det siste. I sine forklaringer har gjerningsmannen stadig snakket om «vi». «Vi» er under angrep, «vi» må beskytte oss, «vi» er urbefolkningen (!!) som er i ferd med å utryddes, «vi» er utsatt for et diktatur forkledd som et demokrati og så videre, og så videre. Hvilke «vi» er det han snakker om?! Når ordet «vi» brukes slik, kjenner jeg at hårene reiser seg i nakken og det knyter seg i magen min. Først og fremst fordi mannen snakker som om han snakker på vegne av innbyggerne i Norge, men JEG er IKKE del av det «VI», selv om jeg er både norsk og har blondt hår og blå øyne (som jeg lett kan se for meg er en fordel i hans type verden)! Men også fordi jeg vet at han ikke er alene om disse tankene, og fordi det er mulig at andre kan tro på denne galmannsretorikken han til de grader får spre om dagen.

Ordet «vi» er så kraftig fordi det viser til et fellesskap. Det innebærer at noen hører sammen, mens andre står utenfor. Vi og dere! Men jeg (og de aller fleste med meg) nekter jo å være med i ABBs versjon av «vi». Derfor knyter det seg i magen min, og derfor blir jeg forbannet og fornærmet over at han våger å tro at jeg trengs å reddes fordi jeg ikke vet bedre, og fordi «vi» står i fare for å bli overtatt av en eller annen makt, helst muslimsk. Samfunnet «vi» vil ha, er milevis unna det samfunnet vi vil ha.

Samtidig er vi et ekstremt positivt og viktig, ja, nesten helbredende ord i sammenhenger som denne. Trygghet, fellesskap og kjærlighet er jo noen av de sterkeste, mellommenneskelige holdepunkter vi har i, for eksempel, krisetider. «Det heiter ikkje eg – no lenger.» Når noe forferdelig skjer, så vil vi jo gjerne være sammen. Med våre nærmeste. Familie. Venner. Og det er jo også sånn at vi vil høre til også når det ikke er krise. Når det bare er hverdager, striskjorter og havrelefser og alt det der. Vi vil alle være en del av et fellesskap og føle at vi betyr noe i det, at vi har en stemme og noe å bidra med. Og vi vil leve i fred og fordragelighet. En tanke som kanskje først og fremst er egoistisk, fordi når vi har det bra, så har jeg det bra også. Det er i alle fall min bestemte tro og mening.

Selv om jeg ikke er direkte berørt av 22. juli, så har det gjort noe med meg og tankesettet mitt. Det har forsterket ønsket om å leve et godt liv sammen med de rundt meg, og kanskje gjort meg litt mer oppmerksom på hverdags-skattene. Jeg kryper ekstra tett inntil kjæresten min om kvelden, jeg ønsker å være enda nærmere barna mine (både i bokstavelig og overført betydning), jeg vil bruke mer tid på familie og venner og de tingene som virkelig betyr noe her i livet. Jeg vil og skal tilhøre vi som lever, har det godt og tar vare på hverandre, ikke «vi» som konspirerer, frykter og hater!

TUNG TIDS TALE
av Haldis Moren Vesaas

Det heiter ikkje eg – no lenger.
Heretter heiter det: vi.
Eig du lykka, så er ho ikkje lenger berre di.
Alt det som bror din kan ta imot
av lykka di, må du gi.

Alt du kan løfte at børa til bror din.
må du ta på deg.
det er mange ikring deg som frys,
ver du eit bål, strål varme i frå deg!

Hender finn hender, herd stør herd,
barm slår varmt imot barm.
Det hjelper da nokre få forfrosne at du er varm.

Så morsomt!

Å være morsom på kommando er sjelden lett. Snarere tvert imot. Det er faktisk ganske vanskelig. Det vet alle som har fått i oppdrag å være toastmastere i bryllup, holde herrenes tale på et julebord eller ved andre festlige lag fått beskjed om å «si no’ morsomt». Man trenger ikke engang ha på seg slips eller kjole for å vite at det å være morsom kan være en eneste stor selvmotsigelse. Vi har alle opplevd situasjoner der spøken vår falt magepladask fordi ingen andre syntes den var spesielt morsom. Eller den pinlige stillheten som oppstår etter at morsomheten du velmenende liret av deg, viste seg å være alt annet enn passende. («Jasså, så du er ikke gravid, nei. Akkurat. Neida, så... Må bare gå og sjekke om gresset har grodd, jeg.») For ikke å snakke om de gangene du ufrivillig har vært morsom. For eksempel hvis du en nådeløs dag i desember, som selvhøytidelig litteratur-i-nordisk-studine, sklir på speilblank is, ramler rett på skinka, stirrer opp på medstudentene som går forbi, og piper: «Det gjorde ikke så vondt altså, he-he-hmmmm».

MEN en av livets potensielt vanskeligste situasjoner der man skal være morsom på kommando er når man, som 16-åring, får beskjeden: «Skriv et kåseri.» Den situasjonen har jeg satt elevene mine i! Det finnes vel få andre sjangre der man skal følge så mange regler og samtidig være lett, ledig og virke tilfeldig i tankesprangene. Listen med sjangertrekk og kjennetegn som man må kunne anvende er lang. Laaaaaang.

La meg ta noen eksempler: Du skal være personlig, subjektiv og henvende deg til leseren med visdomsord og småhistorier fra ditt eget, spennende liv og levne. Du skal prøve å være morsom, samtidig som du skal fortelle leseren din et og annet om hvordan livet bør leves, eller hvordan statsmenn bør oppføre seg, eller hvordan det skal bli fred i verden. Småtteri som det. For ikke å snakke om de stikkende, ironiske betraktningene, og helst dasj’en med selvironiske sideblikk som skal toppe hele skiten. Som språklig krydder forventes passende ordspill og henvisninger til for eksempel annen litteratur. Noen ganger er’e all right, mens andre ganger kunne man ønske at man for øvrig kunne få gjøre hva man vil. Og det er ofte det enkle som er det beste, uten at dagen blir den samme av den grunn. If you know what I mean. En god ting i et kåseri kan gjerne gjentas for ofte. Akkurat som man gjerne kan gjenta for ofte en god ting. God ting, altså. Og så må du vandre! I teksten. Helst med freidig mot, lett sjel og rask fot. Så: JA! Da føler du deg vel klar til å lire av deg et kåseri, skulle jeg tro? Så morsomt!

Spøk til side: Før jeg ledet elevene mine inn i fristelsen det er å skrive et godt kåseri, fikk de i oppdrag å skrive en annen tekst med tittelen «Så morsomt!». Teksten kunne handle om hva som helst og ha hvilken form som helst. De eneste kriteriene var at den skulle hete «Så morsomt», og den skulle legges ut på norskbloggen deres. Og dette ble morsomt å lese! Ikke bare ha-ha-morsomt, men givende og tankevekkende morsomt også. Jeg endte opp med å lese like mange ulike innfallsvinkler til oppgaven som det var elever som hadde skrevet. Noen har fortalt morsomme historier. Noen har fortalt om ting de har oppnådd som de er stolte av. Noen har reflektert rundt det at man ikke alltid trenger å være morsom. Noen elever har skrevet tekster jeg har ledd høyt av, og andre har skrevet tekster som har fått meg til å tenke. En elev har skrevet et dikt. Med et par spesielt flotte strofer, som jeg tillater meg å gjengi her. Ikke fordi de er nå-må-jeg-le-morsomme, men fordi det er en melankolsk-vakker-morsom tekst. Så morsomt er det å jobbe som norsklærer, når du får nylagd poesi servert rett i fanget!

«Du møter veggen
Som en gammel venn
Veggen står stille som den alltid har gjort
Og latteren stivner når du innser
At det gjør du også
Gang på gang møtes dere
Som en vegg uten ende
En vegg uten dør

Så morsomt sier de
De som har så mange dører
At de har noen de glemmer å lukke
Så morsomt sier de
De som har så mange nøkler
At noen vil aldri bli brukt
Morsomt er det
At jeg stoppes av en vegg

Morsomt er det
jeg må le litt selv
Hver vegg kan knuses
Det er redskap for sånt.»

De trenger ikke være redd for islam, frue!

Denne gangen har jeg vært så frekk at jeg har stjålet overskriften til blogginnlegget mitt fra en artikkel som står i Frederik IIs digitale skoleavis. Det vil si: nå oppgir jeg kilden, så da er jeg ikke frekk lenger, men istedet korrekt! Uansett: I skoleavisa vår kan elever skrive om saker som opptar dem.

Her følger noen kloke og viktige ord fra en klok, ung mann som er del av en viktig (22. juli-)generasjon: Framtiden! (Og som dessuten er del av en super klasse som jeg var så heldig å bli kjent med da de gikk i 1.klasse, og jeg var engelsklæreren deres. Go 3STUI!)

Klikk, les og reflekter: De trenger ikke være redd for islam, frue!

Tilbakemeldinger suger!

I dag er jeg sur! Skikkelig sitronsur! De tilbakemeldingene jeg snakker om, er selvfølgelig de tilbakemeldingene man ikke synes det er noe morsomt å få.  Og i dag har jeg fått en sånn tilbakemelding. Som har gjort meg sur. Sur! Og som først og fremst gjør meg sur fordi den gjelder min norsklærergjerning, og fordi den forteller meg at jeg ikke har nådd målet jeg har satt meg. Den har fortalt meg at jeg ikke har gjort en såpass god jobb som jeg gjerne ville ha gjort. Jeg er ikke helt sikker på hvorfor det har blitt sånn, men det er til å bli EITRENDE, forbasket, forbannet sur av! (Hold for ørene:) SUUUUUUUUUUUUUR (Åh, det føltes godt!)

Jeg skjønner at jeg må ta på meg metapedagog-brillene mine og prøve å snu på flisa. Det er ikke lett, men nå setter jeg altså brillene på nesa og prøver å se: Hva sier jeg til elever som ikke er fornøyde med jobben de har gjort? Hvordan oppfordrer jeg elevene til å nyttiggjøre seg av tilbakemeldinger, positive eller ei? Hva ber jeg elevene mine tenke igjennom når det gjelder å nå målene man har satt seg? Kanskje er det greit å kjenne på kroppen hvordan det er å få tilbakemeldinger som du ikke er fornøyd med? Jeg deler jo tross alt ut den typen vurderinger og tilbakemeldinger til elevene mine rund baut. Kan det være greit å være den som er i the receiving end innimellom, og ikke bare være lektor Brynildsen the almighty?

Forrige uke snakket jeg med elevene om «kan-sonen» vår. Hvis du ser for deg at du putter alt det du kan og vet inn i en sirkel, så er du i kan-sonen din. Her er det trygt og behagelig å være. Legger du på en ny sirkel rundt denne sirkelen, så ser du læringssonen din, og det er her du møter på utfordringer, men utfordringer du har muligheter for å takle. Legger du på enda et lag utenfor læringssonen er du i «rullegardina-har-gått-ned-for-lengst-og-jeg-skjønner-ingenting-sonen». Her er det bare mørkt! Målet til lærende mennesker må være å bevege seg mellom kan-sonen og læringssonen. Du tar utgangspunkt i det du kan, samtidig som du er nødt til å utfordre deg selv og ta noen sjanser i læringssonen din.  Hvis du skal lære deg noe, altså, og dermed utvide horisontene. I læringssonen er man dessuten nødt til å gjøre feil underveis. Ingen feil, ingen læring. Kommer du ut i rullegardin-sonen, så lærer du ingenting. Da er du i outer space, og sjansene er store for at du bare føler deg mislykket. 

Jeg må derfor sørge for å se på tilbakemeldingen jeg har fått som en del av min utvidelse av kan-sonen. Jeg er i læringssonen og må bruke det jeg har lært til, nettopp: LÆRING! Hvordan kan jeg gjøre ting bedre? Og i mitt yrke, er det i grunn ønskelig å befinne seg i læringssonen stadig vekk! Ingen læring, ingen utvikling. På en skole er det jo ikke bare elever, men i høy grad også lærere som stadig må lære seg nye ting og reflektere over hvordan man kan gjøre ting annerledes. 

Så får det være en trøst at min frustrasjon og tilbakemelding ikke bare gjelder meg og mitt virke som norsklærer, men også mange, mange andre. Og kanskje er det ikke bare meg, som norsklærer, eller andre norsklærere, men hele norskFAGET som har et problem. Dessuten hjelper det veldig at noen i forrige uke, i klasserommet til en av gruppene mine, hadde skrevet med store bokstaver over hele tavla: «Norskgruppa vår ruler! Glad i dere <3»

Så får jeg håpe, da, at jeg ikke er den eneste i verden som kan føle at man kommer til kort, og at det er fler med meg som trenger å utvide kan-sonen sin innimellom…

En historie om lesing!

Jeg er utrolig glad i å lese bøker. Jeg har en bok i nærheten stort sett alltid. Det vil si, den ligger gjerne på nattbordet, for det er helst i de dyrebare minuttene etter at huset for øvrig har sovna, at jeg har tid til å lese noen sider. Jeg leser det meste, men liker best (relativt) moderne litteratur, og jeg kan gjerne bli så ivrig at jeg starter på en to-tre-fire titler samtidig, selv om det ikke alltid er så lurt.  Å kjøpe meg en genser til 4-500 kroner kan jeg bruke lang tid på å bestemme meg for å gjøre, mens det å kjøpe en 4-5 pocketbøker er gjort i en fei. Jeg er mye flinkere til å lese regelmessig, enn jeg er til å trene regelmessig!

Min historie om lesing starter ganske tidlig, og den starter med mamma. Mamma var min første lærer og den som først introduserte meg for bøker og bokstaver. Da jeg var 3-4 år jobbet mamma’n min som rengjøringshjelp på Varteig skole. Ettersom jobben skulle gjøres på ettermiddagene var jeg med fra tid til annen, og jeg ble sysselsatt med det mest nærliggende i den sammenhengen: Penn og papir. Rundt om i klasserommene på skolen hang det bokstaver og plakater, og mens kosten var i sving, måtte mamma også forklare hva det og det het og hva det stod der og hvilken bokstav som stod ved siden av den gule, smilende løven der. Det var trygt og godt og spennende på en gang, og det var her jeg oppdaget lesingens hemmeligheter.

Mange av mine barndomsminner handler om lesing av bøker. Alle de gangene jeg har blitt lest for på senga som barn, er ett viktig eksempel. Å bli lest for, mens man moiet seg under dyna, var så trygt og godt. Å le høyt sammen av bøker som var morsomme både for voksne og barn, var ekstra fint. Å høre pappa, som helst ikke ville lese bok, men Donald Duck med rar stemme, var noe helt eget (for å si det sånn...). Å føle at mamma gledet seg til å lese for meg, var å føle seg høyt elsket!

Turene til biblioteket for å låne bøker er et annet barndomsminne. Når mamma og jeg dro til Borge bibliotek, så var det en spennende utflukt. Eller, utflukt og utflukt, vi bodde nå på Torp, så det er ikke det at turen var så lang. Men jeg kan faktisk fremdeles kjenne kriblinga i magen, den litt spesielle lukta av mange bøker på ett sted, det dunkle lyset og bibliotekarene, som jeg trodde bare klarte å hviske. Jeg husker at barnebøkene lå inn døra og til høyre, og at det var reol etter reol, som man kunne studere på jakt etter noe fint å lese.

Etter som jeg har blitt eldre, har jeg bare fortsatt å lese. Den største delen av utdannelsen min handler om litteratur og lesing. Jobben min handler i stor grad om lesing. Både det å lære elever leseteknikker, men også å prøve å vise fram gode ting å lese og inspirere til videre lesing. For ikke å snakke om alle elevtekstene jeg leser i løpet av et år. Hjemme prøver jeg også alt jeg kan å overføre gode barndomsminner og leseglede til egne barn, og jeg håper det virker!

Dette er min lesehistorie, og jeg antar at det er en historie som mange kan kjenne seg igjen i. Jeg vet også at mange ikke vil gjøre det, fordi lesing bare ikke er en naturlig del av hverdagen, eller fordi man ikke har et positivt forhold til lesing. Det kan man selvfølgelig leve veldig godt med!  (Selv om det også kan oppleves som et hinder for noen, men det er en helt annen historie.) For min egen del, så er jeg utrolig glad og takknemlig for at lesing er så viktig for meg. For jeg opplever at lesing er bra både for hjerte og hode. For tanker og følelser. Lesing utvikler meg og språket mitt, og godt er det! Hvordan er din historie om lesing? Les for livet!