En historie om lesing!

Jeg er utrolig glad i å lese bøker. Jeg har en bok i nærheten stort sett alltid. Det vil si, den ligger gjerne på nattbordet, for det er helst i de dyrebare minuttene etter at huset for øvrig har sovna, at jeg har tid til å lese noen sider. Jeg leser det meste, men liker best (relativt) moderne litteratur, og jeg kan gjerne bli så ivrig at jeg starter på en to-tre-fire titler samtidig, selv om det ikke alltid er så lurt.  Å kjøpe meg en genser til 4-500 kroner kan jeg bruke lang tid på å bestemme meg for å gjøre, mens det å kjøpe en 4-5 pocketbøker er gjort i en fei. Jeg er mye flinkere til å lese regelmessig, enn jeg er til å trene regelmessig!

Min historie om lesing starter ganske tidlig, og den starter med mamma. Mamma var min første lærer og den som først introduserte meg for bøker og bokstaver. Da jeg var 3-4 år jobbet mamma’n min som rengjøringshjelp på Varteig skole. Ettersom jobben skulle gjøres på ettermiddagene var jeg med fra tid til annen, og jeg ble sysselsatt med det mest nærliggende i den sammenhengen: Penn og papir. Rundt om i klasserommene på skolen hang det bokstaver og plakater, og mens kosten var i sving, måtte mamma også forklare hva det og det het og hva det stod der og hvilken bokstav som stod ved siden av den gule, smilende løven der. Det var trygt og godt og spennende på en gang, og det var her jeg oppdaget lesingens hemmeligheter.

Mange av mine barndomsminner handler om lesing av bøker. Alle de gangene jeg har blitt lest for på senga som barn, er ett viktig eksempel. Å bli lest for, mens man moiet seg under dyna, var så trygt og godt. Å le høyt sammen av bøker som var morsomme både for voksne og barn, var ekstra fint. Å høre pappa, som helst ikke ville lese bok, men Donald Duck med rar stemme, var noe helt eget (for å si det sånn...). Å føle at mamma gledet seg til å lese for meg, var å føle seg høyt elsket!

Turene til biblioteket for å låne bøker er et annet barndomsminne. Når mamma og jeg dro til Borge bibliotek, så var det en spennende utflukt. Eller, utflukt og utflukt, vi bodde nå på Torp, så det er ikke det at turen var så lang. Men jeg kan faktisk fremdeles kjenne kriblinga i magen, den litt spesielle lukta av mange bøker på ett sted, det dunkle lyset og bibliotekarene, som jeg trodde bare klarte å hviske. Jeg husker at barnebøkene lå inn døra og til høyre, og at det var reol etter reol, som man kunne studere på jakt etter noe fint å lese.

Etter som jeg har blitt eldre, har jeg bare fortsatt å lese. Den største delen av utdannelsen min handler om litteratur og lesing. Jobben min handler i stor grad om lesing. Både det å lære elever leseteknikker, men også å prøve å vise fram gode ting å lese og inspirere til videre lesing. For ikke å snakke om alle elevtekstene jeg leser i løpet av et år. Hjemme prøver jeg også alt jeg kan å overføre gode barndomsminner og leseglede til egne barn, og jeg håper det virker!

Dette er min lesehistorie, og jeg antar at det er en historie som mange kan kjenne seg igjen i. Jeg vet også at mange ikke vil gjøre det, fordi lesing bare ikke er en naturlig del av hverdagen, eller fordi man ikke har et positivt forhold til lesing. Det kan man selvfølgelig leve veldig godt med!  (Selv om det også kan oppleves som et hinder for noen, men det er en helt annen historie.) For min egen del, så er jeg utrolig glad og takknemlig for at lesing er så viktig for meg. For jeg opplever at lesing er bra både for hjerte og hode. For tanker og følelser. Lesing utvikler meg og språket mitt, og godt er det! Hvordan er din historie om lesing? Les for livet!