Tilbakemeldinger suger!

I dag er jeg sur! Skikkelig sitronsur! De tilbakemeldingene jeg snakker om, er selvfølgelig de tilbakemeldingene man ikke synes det er noe morsomt å få.  Og i dag har jeg fått en sånn tilbakemelding. Som har gjort meg sur. Sur! Og som først og fremst gjør meg sur fordi den gjelder min norsklærergjerning, og fordi den forteller meg at jeg ikke har nådd målet jeg har satt meg. Den har fortalt meg at jeg ikke har gjort en såpass god jobb som jeg gjerne ville ha gjort. Jeg er ikke helt sikker på hvorfor det har blitt sånn, men det er til å bli EITRENDE, forbasket, forbannet sur av! (Hold for ørene:) SUUUUUUUUUUUUUR (Åh, det føltes godt!)

Jeg skjønner at jeg må ta på meg metapedagog-brillene mine og prøve å snu på flisa. Det er ikke lett, men nå setter jeg altså brillene på nesa og prøver å se: Hva sier jeg til elever som ikke er fornøyde med jobben de har gjort? Hvordan oppfordrer jeg elevene til å nyttiggjøre seg av tilbakemeldinger, positive eller ei? Hva ber jeg elevene mine tenke igjennom når det gjelder å nå målene man har satt seg? Kanskje er det greit å kjenne på kroppen hvordan det er å få tilbakemeldinger som du ikke er fornøyd med? Jeg deler jo tross alt ut den typen vurderinger og tilbakemeldinger til elevene mine rund baut. Kan det være greit å være den som er i the receiving end innimellom, og ikke bare være lektor Brynildsen the almighty?

Forrige uke snakket jeg med elevene om «kan-sonen» vår. Hvis du ser for deg at du putter alt det du kan og vet inn i en sirkel, så er du i kan-sonen din. Her er det trygt og behagelig å være. Legger du på en ny sirkel rundt denne sirkelen, så ser du læringssonen din, og det er her du møter på utfordringer, men utfordringer du har muligheter for å takle. Legger du på enda et lag utenfor læringssonen er du i «rullegardina-har-gått-ned-for-lengst-og-jeg-skjønner-ingenting-sonen». Her er det bare mørkt! Målet til lærende mennesker må være å bevege seg mellom kan-sonen og læringssonen. Du tar utgangspunkt i det du kan, samtidig som du er nødt til å utfordre deg selv og ta noen sjanser i læringssonen din.  Hvis du skal lære deg noe, altså, og dermed utvide horisontene. I læringssonen er man dessuten nødt til å gjøre feil underveis. Ingen feil, ingen læring. Kommer du ut i rullegardin-sonen, så lærer du ingenting. Da er du i outer space, og sjansene er store for at du bare føler deg mislykket. 

Jeg må derfor sørge for å se på tilbakemeldingen jeg har fått som en del av min utvidelse av kan-sonen. Jeg er i læringssonen og må bruke det jeg har lært til, nettopp: LÆRING! Hvordan kan jeg gjøre ting bedre? Og i mitt yrke, er det i grunn ønskelig å befinne seg i læringssonen stadig vekk! Ingen læring, ingen utvikling. På en skole er det jo ikke bare elever, men i høy grad også lærere som stadig må lære seg nye ting og reflektere over hvordan man kan gjøre ting annerledes. 

Så får det være en trøst at min frustrasjon og tilbakemelding ikke bare gjelder meg og mitt virke som norsklærer, men også mange, mange andre. Og kanskje er det ikke bare meg, som norsklærer, eller andre norsklærere, men hele norskFAGET som har et problem. Dessuten hjelper det veldig at noen i forrige uke, i klasserommet til en av gruppene mine, hadde skrevet med store bokstaver over hele tavla: «Norskgruppa vår ruler! Glad i dere <3»

Så får jeg håpe, da, at jeg ikke er den eneste i verden som kan føle at man kommer til kort, og at det er fler med meg som trenger å utvide kan-sonen sin innimellom…