Så morsomt!

Å være morsom på kommando er sjelden lett. Snarere tvert imot. Det er faktisk ganske vanskelig. Det vet alle som har fått i oppdrag å være toastmastere i bryllup, holde herrenes tale på et julebord eller ved andre festlige lag fått beskjed om å «si no’ morsomt». Man trenger ikke engang ha på seg slips eller kjole for å vite at det å være morsom kan være en eneste stor selvmotsigelse. Vi har alle opplevd situasjoner der spøken vår falt magepladask fordi ingen andre syntes den var spesielt morsom. Eller den pinlige stillheten som oppstår etter at morsomheten du velmenende liret av deg, viste seg å være alt annet enn passende. («Jasså, så du er ikke gravid, nei. Akkurat. Neida, så... Må bare gå og sjekke om gresset har grodd, jeg.») For ikke å snakke om de gangene du ufrivillig har vært morsom. For eksempel hvis du en nådeløs dag i desember, som selvhøytidelig litteratur-i-nordisk-studine, sklir på speilblank is, ramler rett på skinka, stirrer opp på medstudentene som går forbi, og piper: «Det gjorde ikke så vondt altså, he-he-hmmmm».

MEN en av livets potensielt vanskeligste situasjoner der man skal være morsom på kommando er når man, som 16-åring, får beskjeden: «Skriv et kåseri.» Den situasjonen har jeg satt elevene mine i! Det finnes vel få andre sjangre der man skal følge så mange regler og samtidig være lett, ledig og virke tilfeldig i tankesprangene. Listen med sjangertrekk og kjennetegn som man må kunne anvende er lang. Laaaaaang.

La meg ta noen eksempler: Du skal være personlig, subjektiv og henvende deg til leseren med visdomsord og småhistorier fra ditt eget, spennende liv og levne. Du skal prøve å være morsom, samtidig som du skal fortelle leseren din et og annet om hvordan livet bør leves, eller hvordan statsmenn bør oppføre seg, eller hvordan det skal bli fred i verden. Småtteri som det. For ikke å snakke om de stikkende, ironiske betraktningene, og helst dasj’en med selvironiske sideblikk som skal toppe hele skiten. Som språklig krydder forventes passende ordspill og henvisninger til for eksempel annen litteratur. Noen ganger er’e all right, mens andre ganger kunne man ønske at man for øvrig kunne få gjøre hva man vil. Og det er ofte det enkle som er det beste, uten at dagen blir den samme av den grunn. If you know what I mean. En god ting i et kåseri kan gjerne gjentas for ofte. Akkurat som man gjerne kan gjenta for ofte en god ting. God ting, altså. Og så må du vandre! I teksten. Helst med freidig mot, lett sjel og rask fot. Så: JA! Da føler du deg vel klar til å lire av deg et kåseri, skulle jeg tro? Så morsomt!

Spøk til side: Før jeg ledet elevene mine inn i fristelsen det er å skrive et godt kåseri, fikk de i oppdrag å skrive en annen tekst med tittelen «Så morsomt!». Teksten kunne handle om hva som helst og ha hvilken form som helst. De eneste kriteriene var at den skulle hete «Så morsomt», og den skulle legges ut på norskbloggen deres. Og dette ble morsomt å lese! Ikke bare ha-ha-morsomt, men givende og tankevekkende morsomt også. Jeg endte opp med å lese like mange ulike innfallsvinkler til oppgaven som det var elever som hadde skrevet. Noen har fortalt morsomme historier. Noen har fortalt om ting de har oppnådd som de er stolte av. Noen har reflektert rundt det at man ikke alltid trenger å være morsom. Noen elever har skrevet tekster jeg har ledd høyt av, og andre har skrevet tekster som har fått meg til å tenke. En elev har skrevet et dikt. Med et par spesielt flotte strofer, som jeg tillater meg å gjengi her. Ikke fordi de er nå-må-jeg-le-morsomme, men fordi det er en melankolsk-vakker-morsom tekst. Så morsomt er det å jobbe som norsklærer, når du får nylagd poesi servert rett i fanget!

«Du møter veggen
Som en gammel venn
Veggen står stille som den alltid har gjort
Og latteren stivner når du innser
At det gjør du også
Gang på gang møtes dere
Som en vegg uten ende
En vegg uten dør

Så morsomt sier de
De som har så mange dører
At de har noen de glemmer å lukke
Så morsomt sier de
De som har så mange nøkler
At noen vil aldri bli brukt
Morsomt er det
At jeg stoppes av en vegg

Morsomt er det
jeg må le litt selv
Hver vegg kan knuses
Det er redskap for sånt.»