Så morsomt!

Å være morsom på kommando er sjelden lett. Snarere tvert imot. Det er faktisk ganske vanskelig. Det vet alle som har fått i oppdrag å være toastmastere i bryllup, holde herrenes tale på et julebord eller ved andre festlige lag fått beskjed om å «si no’ morsomt». Man trenger ikke engang ha på seg slips eller kjole for å vite at det å være morsom kan være en eneste stor selvmotsigelse. Vi har alle opplevd situasjoner der spøken vår falt magepladask fordi ingen andre syntes den var spesielt morsom. Eller den pinlige stillheten som oppstår etter at morsomheten du velmenende liret av deg, viste seg å være alt annet enn passende. («Jasså, så du er ikke gravid, nei. Akkurat. Neida, så... Må bare gå og sjekke om gresset har grodd, jeg.») For ikke å snakke om de gangene du ufrivillig har vært morsom. For eksempel hvis du en nådeløs dag i desember, som selvhøytidelig litteratur-i-nordisk-studine, sklir på speilblank is, ramler rett på skinka, stirrer opp på medstudentene som går forbi, og piper: «Det gjorde ikke så vondt altså, he-he-hmmmm».

MEN en av livets potensielt vanskeligste situasjoner der man skal være morsom på kommando er når man, som 16-åring, får beskjeden: «Skriv et kåseri.» Den situasjonen har jeg satt elevene mine i! Det finnes vel få andre sjangre der man skal følge så mange regler og samtidig være lett, ledig og virke tilfeldig i tankesprangene. Listen med sjangertrekk og kjennetegn som man må kunne anvende er lang. Laaaaaang.

La meg ta noen eksempler: Du skal være personlig, subjektiv og henvende deg til leseren med visdomsord og småhistorier fra ditt eget, spennende liv og levne. Du skal prøve å være morsom, samtidig som du skal fortelle leseren din et og annet om hvordan livet bør leves, eller hvordan statsmenn bør oppføre seg, eller hvordan det skal bli fred i verden. Småtteri som det. For ikke å snakke om de stikkende, ironiske betraktningene, og helst dasj’en med selvironiske sideblikk som skal toppe hele skiten. Som språklig krydder forventes passende ordspill og henvisninger til for eksempel annen litteratur. Noen ganger er’e all right, mens andre ganger kunne man ønske at man for øvrig kunne få gjøre hva man vil. Og det er ofte det enkle som er det beste, uten at dagen blir den samme av den grunn. If you know what I mean. En god ting i et kåseri kan gjerne gjentas for ofte. Akkurat som man gjerne kan gjenta for ofte en god ting. God ting, altså. Og så må du vandre! I teksten. Helst med freidig mot, lett sjel og rask fot. Så: JA! Da føler du deg vel klar til å lire av deg et kåseri, skulle jeg tro? Så morsomt!

Spøk til side: Før jeg ledet elevene mine inn i fristelsen det er å skrive et godt kåseri, fikk de i oppdrag å skrive en annen tekst med tittelen «Så morsomt!». Teksten kunne handle om hva som helst og ha hvilken form som helst. De eneste kriteriene var at den skulle hete «Så morsomt», og den skulle legges ut på norskbloggen deres. Og dette ble morsomt å lese! Ikke bare ha-ha-morsomt, men givende og tankevekkende morsomt også. Jeg endte opp med å lese like mange ulike innfallsvinkler til oppgaven som det var elever som hadde skrevet. Noen har fortalt morsomme historier. Noen har fortalt om ting de har oppnådd som de er stolte av. Noen har reflektert rundt det at man ikke alltid trenger å være morsom. Noen elever har skrevet tekster jeg har ledd høyt av, og andre har skrevet tekster som har fått meg til å tenke. En elev har skrevet et dikt. Med et par spesielt flotte strofer, som jeg tillater meg å gjengi her. Ikke fordi de er nå-må-jeg-le-morsomme, men fordi det er en melankolsk-vakker-morsom tekst. Så morsomt er det å jobbe som norsklærer, når du får nylagd poesi servert rett i fanget!

«Du møter veggen
Som en gammel venn
Veggen står stille som den alltid har gjort
Og latteren stivner når du innser
At det gjør du også
Gang på gang møtes dere
Som en vegg uten ende
En vegg uten dør

Så morsomt sier de
De som har så mange dører
At de har noen de glemmer å lukke
Så morsomt sier de
De som har så mange nøkler
At noen vil aldri bli brukt
Morsomt er det
At jeg stoppes av en vegg

Morsomt er det
jeg må le litt selv
Hver vegg kan knuses
Det er redskap for sånt.»

De trenger ikke være redd for islam, frue!

Denne gangen har jeg vært så frekk at jeg har stjålet overskriften til blogginnlegget mitt fra en artikkel som står i Frederik IIs digitale skoleavis. Det vil si: nå oppgir jeg kilden, så da er jeg ikke frekk lenger, men istedet korrekt! Uansett: I skoleavisa vår kan elever skrive om saker som opptar dem.

Her følger noen kloke og viktige ord fra en klok, ung mann som er del av en viktig (22. juli-)generasjon: Framtiden! (Og som dessuten er del av en super klasse som jeg var så heldig å bli kjent med da de gikk i 1.klasse, og jeg var engelsklæreren deres. Go 3STUI!)

Klikk, les og reflekter: De trenger ikke være redd for islam, frue!

Tilbakemeldinger suger!

I dag er jeg sur! Skikkelig sitronsur! De tilbakemeldingene jeg snakker om, er selvfølgelig de tilbakemeldingene man ikke synes det er noe morsomt å få.  Og i dag har jeg fått en sånn tilbakemelding. Som har gjort meg sur. Sur! Og som først og fremst gjør meg sur fordi den gjelder min norsklærergjerning, og fordi den forteller meg at jeg ikke har nådd målet jeg har satt meg. Den har fortalt meg at jeg ikke har gjort en såpass god jobb som jeg gjerne ville ha gjort. Jeg er ikke helt sikker på hvorfor det har blitt sånn, men det er til å bli EITRENDE, forbasket, forbannet sur av! (Hold for ørene:) SUUUUUUUUUUUUUR (Åh, det føltes godt!)

Jeg skjønner at jeg må ta på meg metapedagog-brillene mine og prøve å snu på flisa. Det er ikke lett, men nå setter jeg altså brillene på nesa og prøver å se: Hva sier jeg til elever som ikke er fornøyde med jobben de har gjort? Hvordan oppfordrer jeg elevene til å nyttiggjøre seg av tilbakemeldinger, positive eller ei? Hva ber jeg elevene mine tenke igjennom når det gjelder å nå målene man har satt seg? Kanskje er det greit å kjenne på kroppen hvordan det er å få tilbakemeldinger som du ikke er fornøyd med? Jeg deler jo tross alt ut den typen vurderinger og tilbakemeldinger til elevene mine rund baut. Kan det være greit å være den som er i the receiving end innimellom, og ikke bare være lektor Brynildsen the almighty?

Forrige uke snakket jeg med elevene om «kan-sonen» vår. Hvis du ser for deg at du putter alt det du kan og vet inn i en sirkel, så er du i kan-sonen din. Her er det trygt og behagelig å være. Legger du på en ny sirkel rundt denne sirkelen, så ser du læringssonen din, og det er her du møter på utfordringer, men utfordringer du har muligheter for å takle. Legger du på enda et lag utenfor læringssonen er du i «rullegardina-har-gått-ned-for-lengst-og-jeg-skjønner-ingenting-sonen». Her er det bare mørkt! Målet til lærende mennesker må være å bevege seg mellom kan-sonen og læringssonen. Du tar utgangspunkt i det du kan, samtidig som du er nødt til å utfordre deg selv og ta noen sjanser i læringssonen din.  Hvis du skal lære deg noe, altså, og dermed utvide horisontene. I læringssonen er man dessuten nødt til å gjøre feil underveis. Ingen feil, ingen læring. Kommer du ut i rullegardin-sonen, så lærer du ingenting. Da er du i outer space, og sjansene er store for at du bare føler deg mislykket. 

Jeg må derfor sørge for å se på tilbakemeldingen jeg har fått som en del av min utvidelse av kan-sonen. Jeg er i læringssonen og må bruke det jeg har lært til, nettopp: LÆRING! Hvordan kan jeg gjøre ting bedre? Og i mitt yrke, er det i grunn ønskelig å befinne seg i læringssonen stadig vekk! Ingen læring, ingen utvikling. På en skole er det jo ikke bare elever, men i høy grad også lærere som stadig må lære seg nye ting og reflektere over hvordan man kan gjøre ting annerledes. 

Så får det være en trøst at min frustrasjon og tilbakemelding ikke bare gjelder meg og mitt virke som norsklærer, men også mange, mange andre. Og kanskje er det ikke bare meg, som norsklærer, eller andre norsklærere, men hele norskFAGET som har et problem. Dessuten hjelper det veldig at noen i forrige uke, i klasserommet til en av gruppene mine, hadde skrevet med store bokstaver over hele tavla: «Norskgruppa vår ruler! Glad i dere <3»

Så får jeg håpe, da, at jeg ikke er den eneste i verden som kan føle at man kommer til kort, og at det er fler med meg som trenger å utvide kan-sonen sin innimellom…

En historie om lesing!

Jeg er utrolig glad i å lese bøker. Jeg har en bok i nærheten stort sett alltid. Det vil si, den ligger gjerne på nattbordet, for det er helst i de dyrebare minuttene etter at huset for øvrig har sovna, at jeg har tid til å lese noen sider. Jeg leser det meste, men liker best (relativt) moderne litteratur, og jeg kan gjerne bli så ivrig at jeg starter på en to-tre-fire titler samtidig, selv om det ikke alltid er så lurt.  Å kjøpe meg en genser til 4-500 kroner kan jeg bruke lang tid på å bestemme meg for å gjøre, mens det å kjøpe en 4-5 pocketbøker er gjort i en fei. Jeg er mye flinkere til å lese regelmessig, enn jeg er til å trene regelmessig!

Min historie om lesing starter ganske tidlig, og den starter med mamma. Mamma var min første lærer og den som først introduserte meg for bøker og bokstaver. Da jeg var 3-4 år jobbet mamma’n min som rengjøringshjelp på Varteig skole. Ettersom jobben skulle gjøres på ettermiddagene var jeg med fra tid til annen, og jeg ble sysselsatt med det mest nærliggende i den sammenhengen: Penn og papir. Rundt om i klasserommene på skolen hang det bokstaver og plakater, og mens kosten var i sving, måtte mamma også forklare hva det og det het og hva det stod der og hvilken bokstav som stod ved siden av den gule, smilende løven der. Det var trygt og godt og spennende på en gang, og det var her jeg oppdaget lesingens hemmeligheter.

Mange av mine barndomsminner handler om lesing av bøker. Alle de gangene jeg har blitt lest for på senga som barn, er ett viktig eksempel. Å bli lest for, mens man moiet seg under dyna, var så trygt og godt. Å le høyt sammen av bøker som var morsomme både for voksne og barn, var ekstra fint. Å høre pappa, som helst ikke ville lese bok, men Donald Duck med rar stemme, var noe helt eget (for å si det sånn...). Å føle at mamma gledet seg til å lese for meg, var å føle seg høyt elsket!

Turene til biblioteket for å låne bøker er et annet barndomsminne. Når mamma og jeg dro til Borge bibliotek, så var det en spennende utflukt. Eller, utflukt og utflukt, vi bodde nå på Torp, så det er ikke det at turen var så lang. Men jeg kan faktisk fremdeles kjenne kriblinga i magen, den litt spesielle lukta av mange bøker på ett sted, det dunkle lyset og bibliotekarene, som jeg trodde bare klarte å hviske. Jeg husker at barnebøkene lå inn døra og til høyre, og at det var reol etter reol, som man kunne studere på jakt etter noe fint å lese.

Etter som jeg har blitt eldre, har jeg bare fortsatt å lese. Den største delen av utdannelsen min handler om litteratur og lesing. Jobben min handler i stor grad om lesing. Både det å lære elever leseteknikker, men også å prøve å vise fram gode ting å lese og inspirere til videre lesing. For ikke å snakke om alle elevtekstene jeg leser i løpet av et år. Hjemme prøver jeg også alt jeg kan å overføre gode barndomsminner og leseglede til egne barn, og jeg håper det virker!

Dette er min lesehistorie, og jeg antar at det er en historie som mange kan kjenne seg igjen i. Jeg vet også at mange ikke vil gjøre det, fordi lesing bare ikke er en naturlig del av hverdagen, eller fordi man ikke har et positivt forhold til lesing. Det kan man selvfølgelig leve veldig godt med!  (Selv om det også kan oppleves som et hinder for noen, men det er en helt annen historie.) For min egen del, så er jeg utrolig glad og takknemlig for at lesing er så viktig for meg. For jeg opplever at lesing er bra både for hjerte og hode. For tanker og følelser. Lesing utvikler meg og språket mitt, og godt er det! Hvordan er din historie om lesing? Les for livet!